Elephant

Noen ganger skulle jeg ønske at jeg ikke var så langsint. At jeg kunne si ”Hei kompis, kult at du dolker meg i ryggen, den kniven ser virkelig knall ut, la meg ha et lite raseriutbrudd, trekke den ut, også kan vi være venner igjen”. Men sånn er jeg ikke. Jeg blir sint, jeg tar igjen –og glemmer sjeldent. Jeg er som en elefant, bare mye søtere, også uten snabel. ”Du ruger på ting, du, det har du arvet av Mommy”, sier mamma, og har helt rett, jeg gjør det. Men jeg er ikke bitter, tror jeg. Og jeg kan tilgi, men jeg klarer ikke å ta noen tilbake hundre prosent.

Dessuten mener jeg at det til syvende og sist er en undervurdert egenskap, å dekke til ryggen sin, det er bedre enn å trekke kniven ut, pusse den, gi den tilbake, og si ”Kom igjen, ønskereprise”. Så jeg er ganske fornøyd. Jeg er en fornøyd elefant, men noen ganger hadde det vært kjekt å kunne vise bittelitt rygg, kanskje ikke alt, bare litt av skulderen? Jeg tror jeg skal prøve. Vågal elefant.